Alle vet at en hund leser grøftekanter som tobeinte leser kjendisblader eller sjekker Facebook, eller Origo for den saks skyld. Men det finnes så mange spennende lukter over alt, noe som fører til at en stakkars lenkeholder bokstavelig talt blir revet med når hunden prøver å dekke hele kartet i løpet av en lufterunde.

Når så snøen en sjelden gang melder seg i Sunnfjord blir dette et problem. Snø har nemlig en nesten magisk virkning på bernere, også på Bamse. Da får de et ekstra gir. I tillegg til snusingen skal det løpes og hoppes, rulles og lekes som de store dyra ikke har gjort siden valpdommen. Bamse tar digre jafser med snø, stikker snuta nedi det kalde, hvite og bruker den som plog. Snøføyka står om ørene på ham. Snøen legger såvisst ingen demper på stemningen og heller ikke lysten til å finkjemme terrenget. Forskjellen er at nå får jeg skoene fulle av snø, både utenpå og inni.

Men her kommer altså stat og kommune meg til unnsetning. Brøytekanter er en velsignelse. Så fort det daler noen snøfiller fra skyene, dukker det opp et utall lastebiler og traktorer som ganske effektivt skyfler all snøen sammen i haug. Dermed samler de også alle luktene på et sted, i brøytekanten. Da går turen i ro og mak uten vimsing hit og dit. Med så mange lukter lagt i haug tar det selvfølgelig ekstra tid å få snuffet alt, og det kan bli ganske kaldt å vente i elvetrekken på at snusmumrikken skal gjøre seg ferdig, særlig når temperaturen detter under ti kalde. Men pytt, hva gjør vel det når det venter en varm kopp med te eller gløgg hjemme etter endt plikttjeneste.

Så ble det hvit jul i Førde og Sunnfjord i år, som i resten av landet hvis man skal tro avisene på nettet. I tillegg har det vært ganske kaldt. Dette har tross is og snø gitt godt fotfeste. Men erfaringen tilsier at det ikke kommer til å vare. Før eller siden kommer nullføre, nysnø og en brøytebil med glatt skjær. Da blir bakken opp til borettslaget speilblank, og det å ta seg ut med hund en sjanseseilas. For om kommunen er rimelig raske med å brøyte, tar det tid før vi får friksjonen tilbake i form av sand og grus.

Jeg har alltid sett på brodder til sko som en greie for folk med hatt og stokk, men en artikkel i siste nummer av medlemsbladet til Norsk Berner Sennenhundklubb satte meg på andre tanker. Der sto en rosende omtale av Icebug, sko med pigger. Men om konseptet var riktig, var prisen helt feil. Jeg er ikke i posisjon til å legge ut så mye penger for å sko meg disse få, men likefullt problematiske dagene. Men pigger til turskoene ble satt på ønskelista, og Bamse tok hintet.

Så i går spente jeg på meg gummisåler med pigger da vi var kommet utenfor døra. Litt trangt var det å få montert det utenpå såpass kraftige sko som jeg bruker, men så satt de veldig godt. Det var litt følelsen av å gå på stylter der snø og is var slitt eller blåst bort, men ellers var det rene fryden når bamsesnuta låser seg på noe spesielt interessant. Slike ting ligger aldri mindre enn en halv meter utenfor rekkevidden av lenka, og dyret viser liten eller ingen empati med han som holder til i andre enden. I tillegg er Bamse utstyrt med firepotedrift, integrerte klør og lavt tyngdepunkt. Han er ellers født på gård og oppvokst på gård, noe som preger hans form for oppmerksomhet. Gir du ham en beskjed, tar han notat og kommer tilbake til det etterhvert. Innen lydighet er han som styringa på en gammel traktor fra Massey Ferguson; Omtrentlig og litt lunefull. Men du havner stort sett i nærheten av der du tenkte deg, -etter noen justeringer i alle fall. Med brodder som ga fast grep i underlaget kan jeg nå ta opp kampen uansett hvilken retning og hvilken kraft som river i bamsesnuta.

Men i dag skodde vi oss helt annerledes. Vi tok skiene fatt for å innlede det som pleier å bli en kort og hektisk skisesong. Det gjelder å benytte sjansene som byr seg, og Bamse er ikke vond å be da heller. Se videoreportasje nedenfor.

Den sjette dagen skapte Vår Herre berneren. Han var i godlune den dagen og tok seg god tid. Hastverk er, som alle vet, lastverk. “La oss nå se,” tenkte han. “Hva må man først ta hesyn til for at det skal bli et førsteklasses resultat?” Jo, det må være størrelsen. Ikke for liten, slik at den blir en kasteball for uvørne og overdrevent lekelystne, men heller ikke større enn at kan finne sin plass de fleste steder. Altså fikk Berneren en respektabel størrelse. Så stor at den merktes, men ikke mer enn at den beholdt det jordnære ved seg.

“Godt begynt er halvt endt,” tenkte Gud. Han begynte virkelig å få sving på både skapelsen og ordtakene sine. Kanskje han skulle få skrevet dem ned en gang? Det fikk bli senere, nå var det om å gjøre å finne den rette fargen til det han tenkte skulle bli et høydepunkt i tilværelsen. Eller skulle han nøye seg med bare en farge? Ville det ikke være ålreit med litt av hvert? Derfor grep Gud resolutt tak i det svarte. Det ville stå fint i stil med det solide og kraftfulle. Men for at det ikke skulle bli altfor beksvart, føyde han til noen strøk hvitt; i panna og ut på snuten, på brystet, på potene og en liten “dæsj” ytterst på en frodig hale. Den halen var Gud i grunnen veldig fornøyd med. Den ville nok ikke gå upåaktet hen i omgivelsene. Men selv med både svart og hvitt var det liksom noe som manglet. Han hadde fått med både styrke og munterhet, men hva mer trengtes? 

Vår Herre satte seg litt tilbake i arbeidsstolen og så nøye på emnet sitt. Da sto det klart for ham. Det varme, hengivne og kjærlige måtte også få sitt å si på fargene. Dermed fikk berneren vår en varm brunfarge som myknet opp kontrasten mellom det svarte og det hvite. 

Og nå gikk arbeidet greit videre. Det går glatt når du blir grepet av det du holder på med, og du synes du får det til. Siste laget med farge var lagt på og tørket, og Gud var fornøyd med resultatet. Ja, han var faktisk så fornøyd at han fant ut at det ville være synd og skam om ikke denne hunden skulle komme til nytte. Altså måtte den ha en praktisk pels. Først tenkte han på en kort variant, men kom til at det ikke ville være det rette hvis turen gikk til fjells med trekk og kløv. Så ble en skikkelig raggepels vurdert, men heller ikke det var det beste. “Det er jo ikke sikkert at det er nødvendig med så mye,” tenkte Gud. “Dessuten kan det lett bli for varmt,” han hadde tenkt at også sofakroken og en sommerlig badestrand skulle være naturlige tumleplasser. Slik fikk berneren en passe lang og fyldig pels som vernet mot snø og kulde, samtidig som den var luftig nok for en sommerdag, og ikke for krevende når det gjaldt børsting og bading. 

Nå var berneren fiks ferdig, men mye av hensikten var jo at den skulle kunne være til hygge og nytte for noen. Derfor begynte Gud å skape menneskene, men det er en annen historie…

---

En riktig god jul og godt nytt år ønskes alle lesere av Bamsebloggen. Bamse og jeg håper at 2010 bringer bernerglede og god helse til alle på to og fire.

«Når nettene blir lange og kulda setter inn» er det på tide å se litt tilbake og oppsummere høstens hundeliv. Dette er siste høsten det går an å kalle den firbeinte for Bamsegutten, for i februar blir han åtte og trer dermed inn i veteranenes rekker. Fra da av må det bli Bamsegubben. I en overgangsfase har jeg prøvd med Bamsefar, men det blir jo faktisk feil i og med at han har aldri fått sjansen hos tispene, avlsklarering til tross. Denslags har kreftspøkelset i resten av slekta gjort at vi har sagt nei takk til. Men hovedpersonen selv er fortsatt sprek som en ungfole og vi har hatt mange fine opplevelser også etter at temperaturen ga beskjed om å pakke vekk kano og kortbukse.

Som tidligere nevnt ga sommeruka i Rondanene oss litt blod på tann, vann på mølla eller hva du nå vil kalle det. Når bare dørstokkmila var overvunnet, gikk resten av seg selv og de vanlige lufferundene ble for korte og kjedelige. Her måtte vi opp og ut for å finne nye utfordringer. En del av disse har fått sine egne bloggposter som Kolgrovheia og Torgerplassen i Hyllestad. Mer lokalt preg var det over skattejakten i Naustdal, men det er ikke den eneste geocachen i Sunnfjord. Vi har brukt tid og krefter på å finne et par andre også. Den ene fant vi lett, men den andre har vi nå gjort to like mislykkede forsøk på å finne. Men tross det dårlige resultatet sånn skattejaktmessig, er en tur aldri forgjeves. Man kommer seg ut med hunden, og det er jo hele vitsen. Å skrive seg i gjesteboka er en bonus og klapp på skuldra, og det finnes flere gjestebøker.

Som på Hafstadfjellet for eksempel. Jeg er fullstendig klar over at en del galninger tar turen opp og ned igjen i lunjen på en vanlig dag, men for oss som ikke er sånn stilt at vi kan regne med å klare det vi har lyst til å klare var det adskillig spenning i lufta da bilen ble parkert på ved kommunegrensa på Langeland. Derfra la Bamse og jeg i vei på formiddagen 14. oktober for rett og slett å bruke dagen og se hvor langt vi kom før kreftene tok slutt. Vi passerte Hunsrasta i fint driv og satte kursen videre mot Brulandsstølen. Der inne tar stien bratt opp til venstre, mens vi satte farten ned. Men opp til veien fra Pinndalen kom vi. Derfra krummet vi nakken, satte blikket i bakken og gikk løs på himmelstigen med et steg av gangen. Og opp kom vi. Men om noen faktisk tar den turen i lunsjen, brukte vi tre timer før vi var tilbake ved bilen. Men så hadde vi også tatt oss tiden til å nyte litt medbrakt og fotografere utsikten.

Dette var forøvrig ikke siste gangen vi lot Hafstadfjellet være målet for dagen. Inspirert av den vellykkede turen opp og ned igjen dukket et annet snedig spørsmål i området over over snippen. Det er rimelig godt kjent hvor lang tid det tar å gå opp på fjellet, men hvor lang tid vil det ta å gå rundt? Det er egentlig bare èn måte å finne ut det på, så en annen vakker dag la Bamsen og jeg vett og forstand bak oss og la i vei. Opp Angedalsvegen, forbi sentralsjukehuset, varehusene og innom ICA på Bruland for å proviantere Kvikklunsj og drikke. Videre opp i Pinndalen og så gi seg i kast ned en anleggsvei mot toppen så bratt at det er forbudt uten firehjulstrekk og avtale med grunneiere og Norkring. Den bakken er så lang og styggbratt at det halve kunne være nok. Jeg naglet tankene fast i drømmen om å nå opp dit hvor veien møter stien ned til Brulandsstølen, og lot Bamse legge seg i selen. Med fire bein og lavt tyngdepunkt hadde han en mye lettere tur enn meg, så han kunne godt hjelpe til litt. Etter totalt to og en halv time dumpet vi ned på rastebenken i veiskillet halvveis oppe i fjellsida og visste at herfra var det bare utforbakke eller flat mark. Det var en utrolig deilig tanke. Så med Kvikklunsj i magen kom frisk mot og mye krefter, og veien ned til Hunsrasta kunne vi fra før. Vel nede ved vannet tok vi markastien på nordsida innunder fjellet og så veien/stien som går bratt ned til Flatene og Ytre Hafstad. Nedover der kjente jeg at det er minst like slitsom å gå utforbakke som oppover. Dessuten er det greit å kommandere trekkhunden bak seg når det stuper som verst. Tyngdeloven og løse steiner kan være vanskelig nok om man ikke skal holde igjen pelsverket også. Vandringen gjennom sentrum sør var reine sjarmøretappen. Men du verden så godt det var å slenge seg ned i go’stolen og vite at vi klarte det. Det tok ganske nøyaktig fire timer, men vi klarte det.

Helt til slutt, bare for å bekrefte hvor tøffe vi er blitt i steget, kan jeg fortelle om en annen rundtur vi har gjort. Det vanlige er å gå inn til Botnavatnet i Angedalen. Det har vi gjort mange ganger i løpet av høsten. Stort sett uten følge, men også sammen med andre som under høsttreffet for fylkets bernereiere. Men en litt grå søndag med regnbyger i lufte tenkte jeg at det kunne være gøy å sjekke hvordan veien videre på sørsida av vannet gikk. Så vi labbet avgårde. Veien ble smalere og mer gjengrodd. Så ble den en sti og siden et tråkk som forsvant ned i vannkanten. Da var vi kommet nesten helt til innerste enden av Botnavatnet. Der slo den sinnsvake tanken meg at vi kunne jo like godt ‘bushe’ rundt til hyttene på andre siden i steden for å snu og gå tilbake. Som tenkt så gjort. Jeg visste at det var kom en elv ned et sted inni krattskogen der, men det kunne vel stå sin prøve. Vi trasket oss ut i mose og myr, inn mellom tette klynger med fjellbjørk og traff ganske riktig på elva. Så var det å komme seg over. Det er ikke noen bro, så enten måtte vi finne et sted hvor steinene sto sånnat vi kunne hoppe over, eller så var det å ta det på monsen-metoden, å vasse over. Jeg søkte litt nedover og oppover, og konkluderte med at vading var eneste løsningen. Jeg slapp Bamse løs, tok sats og med bare et raskt tråkk nedi det kalde vannet var jeg over og oppe på relativt tørt land igjen. Så var det å få hunden etter. Bamse er ikke av dem som liker å bade. Han går helst rundt vanndammer på fortauet hvis han kan. Dyret ble stående og se på meg da jeg lokket fra andre bredde, så tro han forsiktig ut i vannet. Men kjørestrikken som fortsatt hang i selen hans ble tatt av strømmen og hektet seg bak en stein, og der sto han fast. Det var ikke annet å gjøre ennå plumpe uti for å få ham løs. Så mye for å komme seg over uten å bli for våt. Men det er da egentlig ikke noe problem å bli søkkvåt når man har mindre enn en time hjem til en varm dusj og tørre klær. Etter den turen følte vi oss som litt ekstra tøffe villmarkinger. Det er mye god mestringsfølelse å hente ved å ikke legge lista for høyt. Sørgelig nok trakk jeg ikke fram mobilen for å filme dette, men det var kanskje like greit, all fuktigheten tatt i betraktning.

Så nå er det snart jul og da bør snøen innfinne seg. Da skal vi sjekke om skiene virker i år også. Men vi skal ta det rolig, for man skal stelle pent med gamle gubber.

Alle fotoglade bernereieres drøm er gått i oppfyllelse for Bamse og meg. Hver høst utlyser Norsk berner sennenhundklubb en ‘fotokonkurranse’ der premien er å se sitt eget bilde på trykk i neste års bernerkalender. Det skal jo være så gjevt å være kalendermodell. Bare se hvilke oppslag og opplag badedraktkalenderen til Sports Illustrated oppnår.

Bernerkalenderen er noe mer beskjeden, men det er likevel en formidabel jobb for juryen å sile ut de tretten ‘riktige’ bildene fra 4-500 innsendte bidrag. Gud vet hvordan de får det til, for det er mange dyktige fotografer ute i bernerland, og bare pene hunder. Jeg bøyer meg i støvet, og er veldig stolt over at de fant ett av mine bidrag trykkverdig.

Bernerkalenderen koster 100 kroner og selges via effektkomiteen i NBSK. Nedenfor kan du se bildene jeg nominerte, hvorav det ene altså gikk helt til finalen.