Det er ingen selvfølge at en berner skal oppleve å gå i utstillingsringen som veteran. En ting er at mange ikke stiller ut i det hele tatt. Av de som gjør det, slutter altfor mange å stille ut hunden lenge før aldersgrensen for klassen er nådd. Det mest bekymrer meg mest er at bare drøyt halvparten av alle bernere lever så lenge. Dette er plager en bernoholiker, og nå er det kommet meg skremmende tett inn på livet.

Etter mer enn tjue år i bernerbransjen sier det seg selv at man har opplevd å miste noen hunder. Det er sånt man må regne med. De lever jo ikke evig, disse bamsene våre, selv om det selvfølgelig hadde vært veldig hyggelig. Som nybegynner ble jeg gjort oppmerksomme på at alt over sju år var ren bonus. Det syntes jeg var litt kort i forhold til andre hunder jeg visste om som hadde blitt både fjorten og femten. Men sju-åtte år var jo en god stund det også, og så er de jo så deilige. Ellers var skjelettlidelser som HD og AA de store bernertyvene, men det jobbet jo oppdretterne og avlsrådet intenst med, og har langt på vei lykkes.

Og sånn har det gjennomsnitlig blitt med mine bernere. To stykker tok seg tida og ble gode og gamle, nesten ti år. To andre måtte vi slippe taket i før de ble seks år. Felles for disse var at det var akutt sykdom eller skade som rev dem bort, og ikke noe arvelig. Det er selvfølgelig trist, men sånn er livet for store, aktive hunder som ikke sparer seg i svingene. Ingen kan gi deg noen garanti mot slikt, så det må man bare ta med i regnskapet og håpe det beste.

Men nå er det et nytt spøkelse som truer, og det har på mange måter tatt bernerfreden fra meg og mange med meg. Uhyret kalles malign histiocytose og ble gjenstand for en grundig omtale her i Berner’n for vel ett år siden. Jeg vet at hovedstyre, avlsråd og oppdrettere har mobilisert til krig mot denne kjeltringen som tar hunder og sjelefred fra oss, men det er til liten trøst når du alltid har i bakhodet at hunden som gnistrer av livslyst i dag kan være borte om tre uker.

Det går så fort at når du oppdager de første symptomene og mistanken vekkes, er det egentlig for seint. Mange rekker ikke å få svar på prøvene før det er umulig å utsette den siste turen til veterinæren. Dette tar nesten nattesøvnen fra meg. Jeg er selvfølgelig inderlig glad for hver dag jeg får tilbringe sammen med en frisk og glad hund. Men frykten for at kreften skal slå til ligger hele tiden på lur og kaster sine skygger på en ellers fantastisk tilværelse.

Når dette leses er Bamse blitt åtte år, -håper jeg. Det er det som er hele problemet. Jeg tåler å innse at levetiden til en hund alltid vil føles for kort. Det er ingen som ønsker å skilles fra sin firbeinte venn, hverken for kortere perioder eller permanent. Men at en frisk og sprek nesten-veteran kan smuldre bort mellom fingrene på meg i løpet av den tiden trykkeri og postgang trenger for å få bladet fram til deg, er nesten ikke til å holde ut. Kreften har allerede tatt både foreldre og kullsøsken og altfor mange andre i omgangskretsen. Den siste for bare noen få dager siden. Natten etter at jeg fikk vite det, turde jeg nesten ikke sove. Kanskje var det den siste dagen jeg så ham kvikk og kjekk?

Jeg har visst om dette hele tiden Bamse har bodd hos oss, men jeg har tviholdt på mantraet om at han skal bli gammel, virkelig utgammel. Nå er jeg dessverre ikke så høy i hatten, for statistikken sier noe annet og han har oddsene mot seg. Det er ingenting i verden som kan måle seg med å være bernereier, men det er kommet et skjemmende skår i den gleden.

Jeg ønsker meg gamle, glade bernere, -mange av dem! Jeg tror ikke noe annet fullt og helt kan gi meg bernerfreden tilbake.

---

Denne artikkelen er skrevet til og publisert i Berner’n nr. 1-2010, organ for Norsk Berner Sennenhundklubb