Bamse nyter utsikten til en ny vår

Det er ingen selvfølge at en berner skal oppleve å gå i utstillingsringen som veteran. En ting er at mange ikke stiller ut i det hele tatt. Av de som gjør det, slutter altfor mange å stille ut hunden lenge før aldersgrensen for klassen er nådd. Det mest bekymrer meg mest er at bare drøyt halvparten av alle bernere lever så lenge. Dette er plager en bernoholiker, og nå er det kommet meg skremmende tett inn på livet.

Etter mer enn tjue år i bernerbransjen sier det seg selv at man har opplevd å miste noen hunder. Det er sånt man må regne med. De lever jo ikke evig, disse bamsene våre, selv om det selvfølgelig hadde vært veldig hyggelig. Som nybegynner ble jeg gjort oppmerksomme på at alt over sju år var ren bonus. Det syntes jeg var litt kort i forhold til andre hunder jeg visste om som hadde blitt både fjorten og femten. Men sju-åtte år var jo en god stund det også, og så er de jo så deilige. Ellers var skjelettlidelser som HD og AA de store bernertyvene, men det jobbet jo oppdretterne og avlsrådet intenst med, og har langt på vei lykkes.

Og sånn har det gjennomsnitlig blitt med mine bernere. To stykker tok seg tida og ble gode og gamle, nesten ti år. To andre måtte vi slippe taket i før de ble seks år. Felles for disse var at det var akutt sykdom eller skade som rev dem bort, og ikke noe arvelig. Det er selvfølgelig trist, men sånn er livet for store, aktive hunder som ikke sparer seg i svingene. Ingen kan gi deg noen garanti mot slikt, så det må man bare ta med i regnskapet og håpe det beste.

Men nå er det et nytt spøkelse som truer, og det har på mange måter tatt bernerfreden fra meg og mange med meg. Uhyret kalles malign histiocytose og ble gjenstand for en grundig omtale her i Berner’n for vel ett år siden. Jeg vet at hovedstyre, avlsråd og oppdrettere har mobilisert til krig mot denne kjeltringen som tar hunder og sjelefred fra oss, men det er til liten trøst når du alltid har i bakhodet at hunden som gnistrer av livslyst i dag kan være borte om tre uker.

Det går så fort at når du oppdager de første symptomene og mistanken vekkes, er det egentlig for seint. Mange rekker ikke å få svar på prøvene før det er umulig å utsette den siste turen til veterinæren. Dette tar nesten nattesøvnen fra meg. Jeg er selvfølgelig inderlig glad for hver dag jeg får tilbringe sammen med en frisk og glad hund. Men frykten for at kreften skal slå til ligger hele tiden på lur og kaster sine skygger på en ellers fantastisk tilværelse.

Når dette leses er Bamse blitt åtte år, -håper jeg. Det er det som er hele problemet. Jeg tåler å innse at levetiden til en hund alltid vil føles for kort. Det er ingen som ønsker å skilles fra sin firbeinte venn, hverken for kortere perioder eller permanent. Men at en frisk og sprek nesten-veteran kan smuldre bort mellom fingrene på meg i løpet av den tiden trykkeri og postgang trenger for å få bladet fram til deg, er nesten ikke til å holde ut. Kreften har allerede tatt både foreldre og kullsøsken og altfor mange andre i omgangskretsen. Den siste for bare noen få dager siden. Natten etter at jeg fikk vite det, turde jeg nesten ikke sove. Kanskje var det den siste dagen jeg så ham kvikk og kjekk?

Jeg har visst om dette hele tiden Bamse har bodd hos oss, men jeg har tviholdt på mantraet om at han skal bli gammel, virkelig utgammel. Nå er jeg dessverre ikke så høy i hatten, for statistikken sier noe annet og han har oddsene mot seg. Det er ingenting i verden som kan måle seg med å være bernereier, men det er kommet et skjemmende skår i den gleden.

Jeg ønsker meg gamle, glade bernere, -mange av dem! Jeg tror ikke noe annet fullt og helt kan gi meg bernerfreden tilbake.

Benken ved Fauskestøylen tilbyr kjærkommen hvile

Sist mandag tok Bamse og jeg oss helt ut. Vi beit hodet av all fornuft, skam og frykt, og ga oss i kast med løypa fra Langeland, om Fauskestøylen, Gjøset og tilbake. Turen er omtrent tjue kilometer og inneholder en del skitekniske utfordringer, men et sted i bakhodet mumlet gamle ferdigheter og skamløst overmot at dette måtte gjøres før klisterføret tok gleden fra oss. At det er gått nesten ei helt uke før jeg fikk samlet meg til å taste ned inntrykkene forteller noe om hvor langt ned i kjelleren vi måtte for å gjennomføre.

Jeg sier ‘vi’ selv om pelsdyret var kjappere restituert enn meg. For det var ikke mye futt igjen i ekvipasjen da vi seig ned bakken mot parkeringsplassen etter nesten tre timer på tur. De siste bakkene opp fra Gjøset var fryktelig vonde å få has på, men det gikk takket være ekstra doser med Østbyes blå under skiene og litt støtte i ryggen fra kjørestrikken med dyr i andre enden. Nedoverbakke var det jeg som måtte hjelpe til ved å ploge hardt, for veteranhunden var ikke villig til å strekke ut like mye da som på starten av turen. Det var likevel en flott tur med gode spor, men definitivt i lengste laget for rådende helsetilstand. Gleden og stoltheten over å ha kommet noenlunde velberget fra det ved egen hjelp er dessto større. Nå kan jeg klappe meg selv på skuldra og hvile på laurbærene til tælen går slik at det lar seg gjøre å slå ned en teltplugg. Spørs om det blir mulig før ved jonsoktider så kaldt som det har vært så lenge.

Hundebæsj i løypa er noe dritt

Men en ting forundret og forarget jeg meg over på nesten hele turen. Hva i huleste kommer det av at en del skiglade hundeeiere i distriktet ser ut til å glemme at hunden høyst sannsynlig kommer til å gjøre det den ellers gjør når de går tur; Å bæsje. Det står påminnelser om å plukke opp etter dyra ved parkeringsplassen. Det henger gratis poser ved løypekartet og på veggen av tidtakerbua, men likevel ligger rukene tett som hagl hele veien. Jeg blir oppriktig flau av å være hundeeier. Det kan da ikke være så forbaska vanskelig å få plukket det opp eller få kastet møkka godt ut av løypa når du likevel må stoppe mens bikkja gjør sitt? Men det ser altså ut som folk legger igjen både vett, forstand og folkeskikk i jakten på mosjon. Skismøring og hundebæsj er en smakløs kombinasjon. Det er en grunn til at brunt ikke er står på fargekartet fra Swix og Rode. Moderne skitøy har lommer i fleng, og mange bruker sekk eller rompetaske i tillegg. Putt en rull dertil egnede poser nedi og bruk dem når det trengs! For å si det med American Express og Seve Ballesteros: «Don’t leave home without it». Å la være fører bare til utrivelige forslag i bystyret og pinlige oppslag i avisen.

Skamme seg!

Emma Tunet’s C\Bamse, åtte år 18. februar 2010

I dag fyller det store dyret åtte år og er dermed offisielt blitt veteran. I det militæret brukes dette uttrykket om soldater som har vært i kamp. Så når levetidsstatistikk viser at bare 54 prosent av alle berner sennenhunder opplever å bli så gamle og at han er den siste gjenlevende av kullet sitt synes jeg at Bamse virkelig fortjener tittelen.

Uansett er han nå klar for hundelivets sjarmøretappe. Gutten er fortsatt lett på foten og ivrig med på det som skjer. Vi skal fortsatt ut på tur, vi skal overnatte i skogen og på fjellet når kulda slipper taket og vi skal vise oss fram i veteranklassen på utstilling når anledningene byr seg.

Gratulerer med dagen, Bamse!

Ord blir fattige. Jeg er dypt takknemlig for at jeg kan oppleve øyeblikk som dette.

Da vi våknet i morges var hele landskapet dekket av fem-ti centimeter fin, hvit og lett nysnø. På en måte trakk den et glemselsens slør over vissheten om at også Bamse når som helst kan bli innhentet av den lumske skjebnen som har rammet resten av slekta. Men det kommer ikke noe godt ut av å gå og se etter problemer og sorger. Her var det bare å hive i seg frokosten, trekke på seg polarbunaden (termodress, lue med øreklaffer, vanter og skjerf) og komme seg til skogs.

Det er lite som får fram valpen i en aldrende Bamse som skogstur og nysnø i kombinasjon. Du kan se selv:

For ordens skyld, filmen er tatt opp med mobiltelefon. Derav kvaliteten.

Chiquita og Bamse møttes for siste gang en kald januarkveld utenfor Førdehuset.

Tidligere i kveld fikk jeg en lite hyggelig overraskelse da jeg sjekket Facebook en siste gang før natten. Der så jeg en oppdatering fra eieren av den eneste av Bamses søsken som var igjen. Bamsesøster Chiquita hadde lagt fra seg pelsen og inntatt til de evige matfat.

Dermed er altså Bamse den eneste av sitt kull på sju som fortsetter turen den bittelille biten som er igjen til veteranalder. I skrivende stund er den bare drøye tre uker unna. Så langt vi vet, er det ingen fare for at Bamse ikke skal nå den og enda lenger. Men i kveld og i dagene framover kommer jeg til å føle den sorgen som alle hundeeieren kjenner når de mister sin logrende venn. Det er et sørgelig faktum at bare vel halvparten av alle bernere får oppleve sin åtteårsdag.

Den 8. januar tok Chiquita og eierne hennes en stopp i Førde på vei hjem fra juleferie. Da benyttet vi anledningen til å få tatt det som altså ble det siste bilde av de to siste fra kullet. Egentlig hadde jeg tenkt å sitte på det bildet til en heidundrende feiring på Bamsebloggen den 18. februar, men nå gjelds det likesom ikke lenger. Det går veldig opp for meg hvor fort jeg det kan skje at jeg er uten hund. Kreft har tatt både mor, far og de fleste av søsknene til Bamse så altfor tidlig og skremmende fort. Det er da også grunnen til at det ikke har vært aktuelt å bruke Bamse i avl, selv om han er vel kvalifisert og isolert sett godt egnet. Det er en uhyggelig tanke at det ikke behøver å gå mer enn et par uker fra hunden er frisk og rask til livet ikke lenger står til å redde. Det gir meg frysninger på ryggen, og jeg er ikke sikker på om jeg har lyst til å sove i natt. Kanskje jeg bør bruke denne natta til å holde rundt den store, gode pelsklumpen min mens han ennå er her?

En ting er sikkert. Jeg kommer ikke til å sette mindre pris på snuta som kommer og dunker til meg når jeg har sittet for lenge foran dataskjermen. De brune øynene som forteller at nå er det virkelig på tide å komme seg ut og glede seg over sol, snø, regn, sølevann, frisk luft, spennende dufter og naturens herligheter i ekte 3D. Men før senga overtar ansvaret, sier jeg et endelig god natt til Chiquita og de andre i søskenflokken: Casima, Chica, Emma, Buster og Båtsmann, samt til mor Betty og far Snorre. Jeg vet jo godt at levetiden for alle hunder er mye kortere enn for et menneske, men akkurat nå er det til liten trøst.

Sov godt, Chiquita, og takk for innsatsen. Men jeg for min del vil gjerne beholde Bamsen min lenge, lenge ennå.

Bamse med sol i blikket og frost i skjegget

Det har vært godt med snø og til dels bitende kulde i Førde siden før jul. Da Bamse og jeg skulle ut på kveldsturen vår i går kveld viste gradestokken for første gang 20 minusgrader. Det er ikke fritt for at denne lange kuldeperioden etterhvert tærer på både humør og tålmodighet, for ikke å snakke om vedlageret.

Men jeg stiller meg undrende til uttrykk som «bikkjekaldt» og «jeg fryser som en hund». Her pakker jeg meg inn med superundertøy, ullongs, ullsokker, ullgenser, termodress, solide vintersko, skjerf, to lag votter og lue med øreklaffer, men må ærlig innrømme at jeg fortsatt kjenner kulda bedre enn jeg liker. Dette til tross for at jeg i min ville ungdom overnattet under åpen himmel i sånne temperaturer, faktisk helt frivillig. Nå holder det lenge bare å tenke tilbake på det med en god kopp te foran peisen. Takk Gud, for at våre forfedre lærte seg å temme ilden. På den annen side hadde vel ingen funnet på å bosette seg på disse breddegrader uten å kunne tenne bål.

Men bikkja er altså helt over seg, han som etter alt å dømme skulle fryse, -som en hund. Visst har han rikelig med pels, men likevel. Han går jo barføtt! Han vasser i løssnøen, bakser rundt i brøytekantene på jakt etter spennende autografer og kan bruke flere minutter på å tine opp frosne visittkort med snuta. Av og til må jeg hale ham med meg før jeg fryser fast i veikanten. Jeg skulle ønske jeg kunne fryse som den hunden, for han fryser tydeligvis ikke i det hele tatt.

Så kom hverdagen og tok oss etter en langhelg med jul. Selv om vi gjorde en heltemodig innsats for å overføre hele saldoen på lønnskontoen til næringslivet før butikkene stengte julaften, viste opptelling i skuffer og skap i dag at det var påkrevd å supplere lageret med sentrale dagligvarer.

Med ti centimeter deilig nysnø og enkelte byger med mer av samme sorten fristet det ikke å ta ut bilen. Så vi satset på at fortauer og gangveier ikke var altfor godt brøytet og hektet en gammel pulk på Bamse’n. Det er mye morsommere å gå på butikken når man kan gjøre en ekspedisjon av det.